Året er 2000. Stedet er Sydney. 

Mot meg i en mørk gate kommer en nesten to meter høy mann med bestemte skritt. Han er ute og feirer en sølvmedalje i OL. 

Og vi har avtalt et intervju. 

Tidligere i mesterskapet hadde jeg skrevet en sak om at Tufte hadde brukt over 30.000 kroner på å ringe hjem til kjæresten. 

På den tiden fantes det ikke noe internettbasert telefoni. Å ringe fra andre siden av kloden til Norge var svindyrt. 

Men kjæresten var den eneste som kunne roe nervene til Tufte før konkurransene. 

RINGTE HJEM: Olaf Tufte under OL i Sydney. Foto: Erik Johansen / NTB

Som fattig ung roer på lavt stipend var det en regning som kunne bli brutal å betale. 

Gjennom mesterskapet hadde denne helt spesielle karen fra Horten gjort litt inntrykk på meg. 

Så jeg tok en spansk én – og ringte sponsorsjefen i Telenor og spurte om de var villige til å ta den regninga – mot at de fikk omtale av saken i landets nest største avis. 

Telenor sa ja. 

Og da jeg overbrakte det glade budskapet tok den gigantiske mannen tak i meg. Han løftet meg opp, og ga meg den største, lengste, og hardeste bamseklemmen jeg noensinne har fått. 

Etter OL fikk han ikke bare betalt regningen av Telenor. Han fikk en fast avtale som fulgte han ut karrieren. 

For de skjønte det som alle skjønte da de møtte den helstøpte bondesønnen. 

Olaf Tufte var ikke en person man kunne stille seg likegyldig til. Han tok rommet. Og han snakket til alle han møtte på en direkte, åpen og ærlig måte. Dessuten brydde han seg om folk. 

Jeg er ikke den eneste som har fått en bamseklem av Tufte. Og bare én av mange som har ledd med ham. 

Han var så uendelig levende. I enhver situasjon. 

Det er derfor nyheten om hans bortgang er så ufattelig vanskelig å fatte. 

Det er også et tragisk paradoks. 

For i en sommer der hele landet har rodd, har Norge mistet sin aller største roer gjennom tidene. 

Og ikke bare den største roeren. Olaf Tufte er én av de største norske utøvere gjennom tidene. Hans første OL var i Atlanta i 1996. Hans siste var i Tokyo i 2021. 

STERK: Olaf Tufte var sterk som en bjørn, og ble et forbilde for mange på Olypiatoppen. Foto: Nina Kausland/TV 2

Det er syv strake OL. 

På de årene rakk han å sette dype spor i norsk idrett. 

Ikke bare var han coxen på det norske rolandslaget som hadde sine største år i Tufte-epoken. Han satte også standarden for hvor tøft man kunne trene. 

Kom man som ung utøver inn på Olympiatoppen så fikk man raskt høre: 

– Se på Tufte! 

Han la lista høyt. 

Og ga sine kolleger premissene for hva som skulle til for å lykkes i en individuell øvelse. 

Og i 2004 og 2008 sprengte han også de fysiske grensene for hva som var mulig å få til i singlesculleren. Og kanskje det aller viktigste. Han evnet å ta ut det beste i seg selv da det gjaldt som mest. 

TÅRENE: Olaf Tufte gråt da han vant sitt første OL-gull i Athen. Nå gråter en nasjon for Tufte. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Med det ble han det levende eksempelet og forbildet som norsk toppidrett trengte. 

Olaf Tufte var rett og slett en bjellesau. 

Det betyr at han til tider også var krevende for sine omgivelser. Men det hører med når man har den rollen. 

Tufte var nemlig en mann som aldri ga opp. Og han forventet også at alle i hans nærvær gjorde det samme. 

Selv da det så mørkt ut. 

– Vann er vann. Og båt er båt, brukte han å si da vi møttes. 

Og da føles det fint å kunne bruke de samme ordene i dag. For Tufte hadde rett. 

Man vet jo aldri hva som skjer. 

Og noen ganger skjer også det utenkelige. Det ufattelige. 

Det føles rart å skrive det. At Olaf Tufte er i havn. Og årene lagt bort for godt. 

Så får trøsten vår være at krusningene på vannet etter ham vil vare evig.