22. juli 2011 lå jeg på operasjonsbordet på Ullevål sykehus. 

Klokka var halv to på ettermiddagen.

Skuldrene mine ristet, og jeg hulkegråt.

Anestesisykepleieren bøyde seg over meg, så meg strengt inn i øynene og sa høyt:

 – Hør på meg! Har du vondt noe sted?

– Nei, jeg gleder meg bare sånn, klarte jeg å presse fram.

Noen minutter senere var Hjalmar født ved keisersnitt.

Mens jeg ble sydd sammen, hørte jeg kirurgen og kollegaene hennes snakke om at de gledet seg til helg. 

Dette var siste keisersnitt for dagen. Det var fredag og sommer. 

Noen skulle på hytta. Noen skulle være hjemme.

Bare timer før terroren rammet Norge, kom Hjalmar til verden. Foto: Privat

Men slik ble det ikke.

Noen timer senere, mens jeg lå på overvåkingsrommet og suttet på et glass saft med sugerør, kom brått den søte og snille sykepleieren inn på rommet og bort til senga mi.

– Dette skal bli katastroferom, og dere må flyttes, sa hun.

Hun hadde fått utslett på hele brystet og i ansiktet. Hun var helt rød.

Bomben var gått av i regjeringskvartalet.

Utslettet var et fysisk tegn på beskjeden hun hadde fått. Dette var alvor.

Hjalmar og jeg ble flyttet til observasjonsposten for gravide.

Natten som fulgte, var en eneste lang dur av helikoptre som landet og tok av fra sykehustaket.

Først neste morgen fikk jeg vite hva som hadde skjedd.

Utenfor sykehuset stod politifolk med hjelm og maskinpistol. Innenfor gråt personale og pasienter.

Vi fikk besøk av rørte besteforeldre, tanter og onkler i besøksrommet på pasienthotellet. Ved bordene ved siden av oss satt fortvilte mødre, fedre og besteforeldre.

De ventet på beskjed om sine kjære. De lå kanskje på det samme operasjonsbordet som jeg lå og hulket av lykke på dagen før.

Var det greit å smile? Var det riktig å være lykkelig? Jeg trodde det da, og jeg tror det fortsatt.

Men følelsen av å ha fått det som mange der ute nettopp hadde mistet, var ubeskrivelig. Og den følelsen har fulgt meg i 15 år.

Jeg har tenkt så mye på dere.

Dere som allerede hadde opplevd å føde et barn, og forbløffelsen man har i kroppen og hodet i ukene etterpå.

Dere som allerede hadde båret barnet deres, luktet på huden, susset på de små tærne og sunget det i søvn.

Dere som allerede hadde hørt barnet deres si sine første ord og fortalt sin første vits.

Dere som allerede hadde vært med barnet deres på første skoledag, hos frisøren og i barnebursdag.

Ved ett av de mange minnestedene noen dager etter fødselen. Foto: Privat

Dere som allerede hadde tatt alle diskusjonene om grønnsakene må spises opp eller ikke.

Noen av dem som opplevde terroren 22. juli ble ikke 15 år engang.

Dere som allerede hadde vært bekymret fordi barnet skulle bli ungdom.

Alt dette jeg har opplevd de siste 15 årene, det hadde jo dere allerede opplevd.

Og allerede mistet.

Huden, håret, lukten, klemmene, vitsene, latteren, diskusjonene.

Og hva med rommene? Og alle tingene?

Hundene og kattene som lette etter sin beste venn? Hva med jula og alle bursdagene? 

Hva med nyhetene som surret og gikk, og livet som gikk videre? Hva med det?

Nå er Hjalmar 15 år. Noen av dem som opplevde terroren 22. juli ble ikke 15 år engang.

Noen var akkurat blitt 15. Noen var litt eldre.

Dere som overlevde terroren tror jeg lever med forferdelige minner og et grusomt savn.

Kanskje ble ungdomstida ødelagt. Kanskje ble det som skal være den fineste tida i livet til den aller verste tida i livet deres.

Kanskje har dere det sånn fortsatt.

Jeg kjenner ingen av dere, men jeg har tenkt på dere i hver sving livet har tatt de siste 15 årene.

Det kommer jeg til å fortsette med.

Vit at det er folk der ute som dere ikke vet hvem er, men som tenker på dere. 

Hver eneste dag, hvert eneste år.