Rokjempens bortgang har beveget ekstremt mange. Ikke bare de som stod ham aller nærmest. 

Olaf Tufte var allemannseie. 

Det var noe med tøffheten, men også sårbarheten som gikk hjem hos folk. 

Når han i dag stedes til hvile vil det garantert framkalle nye tårer, gode minner, og ord som på en eller annen måte kan bidra til å fylle det tomrommet mange kjenner på. 

TIL MINNE: Landets beste utøvere har skrevet mange fine minneord om Olaf Tufte på Olympiatoppens lokaler. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Men i tilfellet Tufte – så kommer det ikke til å være ord som føles tomme i sorgen. 

For selv om den store vennlige kjempen ikke er med oss lenger, så ligger det fortsatt mye gull i det tankegodset han etterlater seg. 

Både som toppidrettsmann og menneske. 

Og det bør norsk idrett omfavne og lage lærebøker av. 

For det er noen nøkkelord som går igjen når man skal beskrive Tuftes fantastisk idrettskarriere. Og da er det ikke hans åpenbare genetiske og fysiske egenskaper som imponerer mest. 

Det lå alltid i bunnen. 

Men spør man de som jobbet med ham, så er det tre ord som virkelig beskriver bamsen fra Nykirke. 

Nysgjerrighet, ydmykhet, og gjennomføringskraft. 

TRENTE MED RIVALEN: Olaf Tufte inviterte Mahe Drysdale til Norge for å trene sammen med ham. Tufte var nysgjerrig på hvordan hans tøffeste konkurrent trente. Foto: Morten Holm / NTB

GODE VENNER: De var harde konkurrenter, men ble gode venner. Foto: Morten Holm / NTB

Selv var Tufte svært opptatt av dette. 

Gjennom perioder i karrieren opplevde han at han stagnerte. 

– Jeg kjørte så hardt på med det som gjorde meg god at jeg til slutt ikke merket at jeg ble dårligere av det, fortalte han i podkasten «Olympiapodden» i fjor. 

På et tidspunkt etter et skuffende OL i 2012, inviterte han en håndfull trenere og rådgivere hjem til gården på middag. 

Der fikk han ærlige tilbakemeldinger på hva han kunne gjøre bedre. 

Etterpå hadde han en seanse med en bevegelsesekspert og en psykolog på Olympiatoppen. 

Etter seks timer kom Tufte – dobbelt olympisk mester i roing – ut av møtene med en følelse av at han ikke kunne ro.

Han hadde aldri følt seg dårligere enn da. 

Fra det det øyeblikket han forlot møtet startet han en prosess der han la om teknikken, treningen, måten han pustet på – egentlig alt som hadde gitt ham suksess tidligere. 

Først skjedde det ingenting. 

Og i lang tid ble han rodd fra av middelmådigheter i trening og konkurranser. Men Tufte stod i dritten. Sakte, men sikkert ble han bedre. Og endte ifølge seg selv opp med å bli en bedre roer enn han noensinne hadde vært. 

KUNNE IKKE RO: Olaf Tufte kjørte seg fast, og følte selv at han ikke kunne ro lenger. Etter flere gull i OL og VM endte han med å legge om teknikken. Foto: ADAM CIERESZKO

Denne gjennomføringskraften, og ydmykheten til sin egen kompetanse forteller mye om Tufte som menneske. 

Når verdens beste roer erkjenner at han må lære seg å ro på nytt, så blir det et sterkt symbolsk bilde på hvor brutal toppidretten kan være. 

Men det forteller også en historie om hva hver og én av oss kan lære av Tufte. 

Til inspirasjon i vår egen hverdag. 

For Tufte brukte menneskene rundt seg til å bli en bedre versjon av seg selv. Men på veien dit gjorde han også de rundt seg bedre. 

SÅ FOLK: Olaf Tufte hadde evnen til å se menneskene rundt seg. Foto: Stian Lysberg Solum

For det var på det menneskelige planet Tufte virkelig briljerte. 

Og på en dag som denne, så er det jo først om fremst det man vil minnes. 

Det høres kanskje rart ut, men det er ikke alltid så lett å være «normal» for de som driver på det aller øverste nivået innen idrett. 

Det er ikke tilfeldig at toppidrettsutøvere kan framstå som mennesker som setter seg selv foran alle andre. 

Jobben krever at man zoomer inn i sin egen boble, og man bruker minst mulig tid og energi på de er utenfor. 

Tufte var nok inni den bobla i de tøffeste periodene – men hadde også egenskapene til å titte ut av den. 

VENNER FOR LIVET: Olaf Tufte og Kjetil Borch etter bronsemedaljen i Rio i 2016. Foto: Heiko Junge

Han hadde et stort hjerte for folkene rundt seg, og var raus og empatisk. 

I jakten på tideler, meter, eller centimeter, så er det lett å glemme at menneskene rundt deg tross alt er det aller viktigste i livet. 

For det er det som skiller oss mennesker fra maskinene. At vi har evnen til å vise at ting betyr noe. 

Et av bildene som har festet seg med Tufte er tårene på seierspallen da han tok sitt første OL-gull i Athen. 

Selv om han selv litt ironisk antydet at det kunne skyldes blomsterallergi, så var det spesielt å se «maskinen» Tufte felle tårer. 

For å bli nummer én i idrett må man være tøff i skallen. Man må skru av følelsene, være kald i de avgjørende øyeblikkene, og la den rasjonelle delen av hjernen styre. 

Men sånn er jo ikke det virkelige livet. De tøffeste guttene gråter også. 

TÅRER: Olaf Tufte feller en tåre etter en hilsing fra kona under OL i Tokyo i 2021. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT

At Tufte turte å vise det, gjør at flere enn de som stod ham nær skjønte at han også var en fin fyr. 

Derfor er det naturlig å felle en tåre i dag. Tufte ville garantert ha gjort det selv. 

Men allerede i morgen ville han nok ha sett seg selv i speilet og funnet ut hvor veien videre skulle gå. 

For å bruke hans egne ord: 

– Det spiller ingen trille hva som har skjedd. Man må alltid se muligheter. Og alltid søke utvikling. 

Samtidig må vi heller aldri glemme hva som har brakt oss dit vi er i dag.

For det er nettopp der arven etter Tufte ligger. 

ALLERGI: Olaf Tufte skyldte spøkefullt på blomsterallergi da tårene rant uten stopp i Aten. Foto: Cornelius Poppe / NTB