Se for deg et Europa hvor hvert tiende menneske er fordrevet, deportert og på flukt. 

Dette var situasjonen etter andre verdenskrig for 50-60 millioner mennesker. 

Legg til erfaringa med at stengte grenser gjorde det umulig for de fleste jøder å flykte fra nazistenes utryddelsesleirer, og tiltakende kald krig – og du har bakteppet for at Flyktningkonvensjonen ble til for 75 år siden, i juli 1951. 

For å anerkjennes som en flyktning etter Flyktningkonvensjonen stilles det tre krav: du må befinne deg utenfor hjemlandet ditt, du kan ikke eller tør ikke få beskyttelse i hjemlandet, og grunnen må være at du risikerer forfølgelse på bakgrunn av din nasjonalitet, rase, religion, medlemskap i en sosial gruppe eller på grunn av dine politiske meninger. 

Flyktningkonvensjonen er viktig nettopp fordi den regulerer hvem som er flyktning og hvilke rettigheter en flyktning har. Den minner oss om noe som vi kanskje tenker er helt åpenbart, men som på ingen måte er det: en flyktning er en flyktning, og flyktninger trenger beskyttelse.

Men Flyktningkonvensjonen er under hardt press, også i Norge. Definisjonen av en flyktning har ikke endret seg, men det har måten stater ser på og behandler flyktninger. 

Flere og flere land strammer inn og setter inn tiltak for å forhindre flyktninger i å kunne søke asyl eller komme seg til trygge land og regioner. 

Dette har vi vært vitne til i Europa i over et tiår. Tidligere i år ble Tommy Olsen fra Tromsø arrestert fordi greske myndigheter hadde utstedt en arrestordre på ham. Det skjedde fordi han dokumenterte hvordan greske myndigheter har presset mennesker på flukt over Middelhavet ut av greske- og europeiske farvann. 

Denne behandlingen av flyktninger er ulovlig, men veldokumentert, og et tydelig eksempel på hvordan land i Europa forsøker å hindre mennesker på flukt muligheten til å søke trygghet. 

Når man følger med på den politiske debatten om flyktninger får man inntrykk av at det kommer så mange flyktninger hit at vi rett og slett ikke har plass eller mulighet til å ta dem imot. 

Det tegnes et bilde av at Europa og Norge «oversvømmes» av mennesker på flukt. Men det er langt fra virkeligheten. Tall fra SSB viser at det kom 660 kvoteflyktninger til Norge i 2025. 

Dette er det laveste antallet siden 2008. 

Samme år fikk 650 mennesker innvilget asyl, og vi må helt tilbake til 1997 for å finne et så lavt antall. 

Ordinær flyktningstatus ble gitt til 1300 mennesker. 

75 ÅR: Det er i år 75 år siden generalforsamlingen i FN vedtok Flyktningkonvensjonen. Foto: John Minchillo / AP / NTB

Likevel tviholder enkelte politiske partier og politikere på myten om at det kommer for mange hit, og at Norge ikke kan ta imot flere flyktninger. 

Ja, det har kommet over 100.000 ukrainere siden Russlands folkerettsstridige invasjon i 2022, men det er ikke ukrainerne denne debatten først og fremst retter seg mot; for her er alle politiske partier på Stortinget enige om at vi har et særlig ansvar for å beskytte dem. 

Derfor får de også stort sett midlertidig kollektiv beskyttelse, fremfor å få asylsøknadene sine individuelt behandlet. 

En av de største endringene siden 1951 er at Nord-Europa ikke har opplevd krig, massive menneskerettighetsbrudd og forfølgelser, og på lang tid har folk herfra ikke hatt behov for å søke asyl. Kanskje er det derfor angrep på Flyktningkonvensjonen har blitt vanligere i vår del av verden til tross for at de aller fleste flyktninger tas imot i land med mye færre ressurser. 

Denne sommeren fyller flyktningkonvensjonen 75 år. Det bør være en anledning til refleksjon, om prinsippene vi samlet oss om etter andre verdenskrig, og hvordan vi behandler folk i liknende situasjoner i dag og i framtiden. 

Ukraina-krigen bør lære oss at krigens grusomheter også kan ramme oss selv. 

Og hvis det samme skulle skje her, at en aggressiv militærmakt går til fullskala invasjon av Norge, eller gjør noe annet som sender nordmenn på flukt, hvordan ønsker vi å bli behandlet? 

Sannsynligvis i tråd med de rettighetene verden samlet seg om etter andre verdenskrig.