Hanne Stenvaag i Rødt tar til orde for å bevare flyktningkonvensjonen slik den er. Jeg mener det motsatte. Regelverket som ble skrevet i 1951 er ikke tilpasset utfordringene vi står overfor i 2026.

Flyktningkonvensjonen fyller 75 år. Den ble skrevet i en verden uten internett, uten globale menneskesmuglernettverk og lenge før Europa opplevde migrasjon og folkeforflytninger i millionklassen. Likevel er det i stor grad de samme reglene vi fortsatt styrer etter.

Verden har forandret seg, det har ikke flyktningkonvensjonen.

Det er på høy tid å erkjenne det åpenbare: Dagens system er ikke tilpasset dagens virkelighet, og dagens innvandrings- og integreringspolitikk har feilet.

Wiborgs innlegg svarer på denne meningsartikkelen fra Hanne Stenvaag (R):

Da konvensjonen ble skrevet var mye av intensjonen å kunne hjelpe en og annen politisk dissident fra Sovjet. Men i dag ser vi et asylsystem som i stor grad belønner dem som har råd til å betale menneskesmuglere flere hundre tusen kroner for å bli smuglet til Europa. Det er ikke nødvendigvis de mest sårbare som kommer hit, men ofte de som har økonomi og mulighet til å legge ut på den lange reisen.

Det kan ikke være slik at retten til beskyttelse i praksis avgjøres av størrelsen på lommeboken eller kontakten med en menneskesmugler. Og det kan ikke være slik at det er menneskesmuglere som får avgjøre hvem som får komme til Europa og Norge.

Samtidig må vi huske hva retten til beskyttelse faktisk handler om. Den handler om å komme i sikkerhet, ikke om å kunne velge hvilket land man ønsker å bosette seg i. Europa er heller ikke verdens eneste trygge havn. Det finnes mange trygge land, selv om de ikke har de samme velferdsordningene som Norge og resten av Norden.

MARKERER: I disse dager er det 75 år siden undertegnelsen av FNs flyktningkonvensjon. Foto: John Minchillo / AP / NTB

Norge kan ikke være verdens sosialkontor. Vi må føre en politikk som hjelper mennesker med et reelt beskyttelsesbehov, samtidig som vi har kontroll over innvandringen.

Derfor har Fremskrittspartiet i flere tiår foreslått å modernisere asylsystemet slik at ingen skal få asyl i Norge, men de med beskyttelse skal heller få det i trygge tredjeland, fortrinnsvis i deres nærområder. 

Kommer du til Norge for å søke asyl skal du sendes til det trygge tredjelandet vi har inngått avtale med. Asylsøkere skal oppholde seg der mens søknaden behandles. Får de avslag, skal de returneres til hjemlandet. Får de innvilget beskyttelse, skal de få opphold i det trygge tredjelandet, ikke i Norge. Dette vil være attraktivt for personer som flykter fra kuler, krutt og forfølgelse som får en trygg havn, men vil ikke være attraktivt for velferdsmigranter som ikke får tilgang til norske Nav-ytelser.

Da FrP foreslo dette, ble vi møtt med kraftig kritikk. Forslaget ble kalt både urealistisk og umenneskelig. 

Nå skjer det samme som så mange ganger før: Europa beveger seg i FrPs retning. Stadig flere land ønsker løsninger i trygge tredjeland, og EU åpner nå for slike modeller. Etter hvert følger også Arbeiderpartiet og Høyre forsiktig etter, etter først å ha brukt år på å kritisere FrP.

Vi må også få kontroll over dem som ikke har rett til å bli. Et endelig avslag på en asylsøknad må bety at man faktisk reiser hjem. Hvis en ikke gjør det frivillig, må en bli transportert med tvang. Hvis ikke mister hele asylinstituttet legitimitet.

Det samme gjelder kriminalitet. Utlendinger som begår alvorlig kriminalitet, skal miste retten til å bli i Norge. De skal sendes til hjemlandet. Er ikke det mulig, må Norge inngå avtaler med trygge tredjeland som kan ta imot dem.

Da FrP foreslo dette på Stortinget tidligere i år, stemte de andre partiene imot. Samtidig arbeider Arbeiderpartiets danske søsterparti med en reform som ligger svært nær FrPs forslag.

Dette er ikke første gang FrP går foran. Gang på gang har vi fremmet forslag som først er blitt avvist som ekstreme, før de noen år senere blir diskutert, utredet eller gjennomført av andre. Slik har utviklingen i innvandringspolitikken vært i flere tiår.

Vi skal fortsatt hjelpe mennesker som flykter fra krig og forfølgelse. Men dagens system gjør at mange av dem som trenger beskyttelse mest, aldri kommer hit, mens de som har penger til å betale menneskesmuglere, kommer først i køen. Det er verken rettferdig eller bærekraftig.

Derfor er jeg uenig med Stenvaag og Rødt. 

At et regelverk ble utformet for 75 år siden, er ikke et argument for at det fortsatt er tilpasset dagens utfordringer. Tvert imot. 

Flyktningkonvensjonen må moderniseres til dagens virkelighet, og Norge trenger en innvandringspolitikk som setter kontroll og den norske samfunnets bæreevne først.