Disse elleve låtene er best akkurat nå!

Catherine Grace Garner alias Slayyyter står bak det som må være blant årets mest spennende musikalske prosjekter.

I mars slapp hun det kritikerroste albumet «Wor$t Girl in America». Nå er amerikaneren allerede godt i gang med å rulle ut oppfølgerskiva «Wor$t Man in America», der vi møter de samme låtene, men snudd på hodet.

Den bråkete bangeren «Beat Up Chanel$» fikk nylig en sår «gråte på dansegulvet»-aktig søsterlåt i «Brand New Chanel$», og nå er hun tilbake med «Crank 2», en om mulig enda mer støyende låt enn opprinnelige «Crank».

Slayyyter utvider grensene for hva popmusikk kan være, og går fra radiovennlig dance-pop til hard, hip-hop-inspirert elektro på samme utgivelse.

Med inspirasjon fra artister som Lady Gaga, Kesha, Tyler, The Creator og M.I.A., er det ikke rart at det blir høylytt.

Dette er den beste oppfølgeren siden «Shrek 2».

Stig Brenner er kanskje det beste eksempelet på at vi mennesker neimen ikke er endimensjonale.

Samtidig som han er aktuell med å prøve å få Thomas Numme til å le på en hytte på VGTV, slipper han en ballade om da barndomshjemmet hans ble solgt.

Ikke for å snakke for mye om «Ikke lov å le på hytta», men i denne algoritmestyrte verdenen syns jeg det faktisk er skikkelig fint og viktig at Stig minner oss på at man er flere ting på én gang.

Når det gjelder låta, begynner den helt nedstrippet med vokal og kassegitar i fokus.

Etter hvert blir gitaren byttet ut med strykere uten at det blir helt cheesy.

Hele greia er uanstrengt varm og god!

Lett tilgjengelig eskapisme i låtform, noen?

Manchester-rapperen Nemzzz har laga bølger i rapverdenen en stund nå, med en flyt som er så feit at du ikke trenger smør på skiva.

På «TRICK» får vi et transatlantisk samarbeid da parogtjueåringen har paret opp med Cash Cobain, sexy drill-entusiasten fra New York.

Ikke forvent noe annet enn sjelfull og delfinglatt produksjon med tilhørende trommer som smeller akkurat passe.

Alt må ikke kompliseres, vøtt.

Her er et band vi trenger i disse tider hvor det er så mye velpolert pop at man knapt nok hører forskjellen fra den ene artisten til den andre.

Twisted Teens derimot – de spiller skitten garage punk.

Dette er musikk laget av mennesker, og New Orleans-duoen er dessuten utrolig produktive.

Så langt i år har de gitt ut to album, «Blame the Clown» og «Florida Water Blues», og etter det sistnevnte har de også fått platekontrakt med legendariske Sub Pop.

Forleden dag la Wilco-vokalist Jeff Tweedy ut en coverlåt han har gjort av en av låtene deres, så dette er et band å følge med på.

Bare sett på tittelsporet «Florida Water Blues» – da skjønner du hva jeg mener.

Ofte når jeg hører på pappamusikk fra senest 80-tallet, tar jeg meg selv i å tenke «de lager søren meg ikke sånn musikk lenger».

Ikke bare er det en utdatert mentalitet, men tanken er nok også kritikkverdig feil.

Akkurat dét beviser i hvert fall det oslobaserte ensemblet Sūn Byrd.

Med alt fra lunefull soul til oppsvinget jazz er det tydelig at flere av de musikalske inspirasjonene er hentet fra alt mellom 60- og 90-tallet.

På «Don’t Speak of Tomorrow» er vi til og med innom klassisk rock; ordentlig pappamusikk.

Balladen lyder som et kjærlighetsbarn mellom Khruangbin og Chicago.

Som lytter blir man geleidet tilbake til en tid hvor hårspray ikke påvirket ozonlaget og det var helt innafor å røyke innendørs.

Nei, man får nok heller ta til takke med denne nostalgibomben av en klinelåt.

Men det er ikke så verst, det

Det er ikke altfor mange norske band forunt å spille musikken sin i alt fra Sykkylven og Shanghai, til Sortland og Sofia, Bjørkelangen og Beijing i løpet av bare et par måneder.

Men det skal altså Andreas By, Lars Tormod Jenset og Espen Eriksen utover høsten.

Ikke at de er fremmede for den slags fra før. Ikke at det er så merkelig heller.

Siden 2007 har de disket opp med instrumental jazzmusikk av lekreste sort. Den melodiøse typen som senker både pulsen og skuldrene, med nordisk klang og frisk munnfølelse.

Slik er det også på denne smakebiten fra deres kommende åttende langspiller, «Almost There».

Eriksens tangenter maler opp store landskap med like mye spenning som ro. Man blir liksom både ettertenksom og oppglødd samtidig.

Kanskje er landskapet snødekt, men med jevne solglimt fra mellom trærne mens vi beveger oss.

For det gjør vi; det er flust av både fremdrift og futt her.

Det sitter langt inne for meg å ønske vinteren velkommen, men med denne musikken kan mørketiden i hvert fall bli hakket enklere å takle.

Vi er midt i september, og høstspillelista – den må lages.

La denne låta bli den første!

Før sommeren skrev jeg om Metropolens banger «Hvem Vet???», en låt som handlet om en håpløs situasjon, men likevel var fylt med positive holdninger til livet videre.

Dette er det stikk motsatte.

Sitter du noen ganger med en følelse som går om og om igjen, eller skulle du ønske du hadde gjort noe annerledes?

Denne låta setter ord på det.

Malik Edo mest kjent for skuespill, men når man hører gjennom «bjølsendumpa» kjennes det ikke som en karakter.

Savner du gamle Cezinando fra da han ikke var innesluttet og altfor utilgjengelig?

Da må du sjekke ut Malik Edo og det nye prosjektet her!

Japanske Haruomi Hosono (79) er en levende legende.

Han debuterte som artist i 1969, og har nå sluppet atter et soloalbum, «Yours Sincerely».

Som medlem av 70-tallsbandene Happy End og Yellow Magic Orchestra (hvor også Ryuichi Sakamoto var medlem), nådde musikken hans tidlig ut på hitlister langt utenfor de japanske øyer.

Blant vestens indiefans er solokarrieren til Hosono kanskje best kjent for låta «Boku Wa Chotto», som blant annet har blitt covret av Mac DeMarco.

Men er du DeMarco-fan, bør du absolutt sjekke ut mer av japanerens verk.

For på låter som ferske «Rojiura» («Bakgate») er det ingen tvil om likheten til kanadierens musikk, og hvorfor Mac selv har pekt på Hosono som en av sine største inspirasjonskilder.

Låta er albumets lengste, og inneholder stemningsfull synth, vimsete organiske lydeffekter, et bedagelig tempo og en hverdagspoetisk tekst fremført med en DeMarco-liknende kul latskap i stemmen.

Tenk «This Old Dog»-skivas sløve organiske synther, og diskret drypp av psykedelia, så nærmer vi oss.

Ingenting slår å gå fra å lytte til mesteren av 2010-talls slacker-indiepop til å lytte til mesteren som inspirerte mesteren.

Da er tiden inne for en hulkelåt uten like!

Indie-visepop-trioen Uld, bestående av Une Lorentze Onarheim, Lucia Andreadatter Utnem og Dagny Braanen Lindgren, har nå kommet med «Håper at du ser meg nå».

Etter å ha spilt den på et knippe festivaler i sommer, har det vært en sang flere har ventet på at skal slippes, og nå er den endelig ute.

Det skal litt til for å få tårene i gang for min del, men det er noe med denne låta som treffer skikkelig!

Låta består stort sett av vokal, piano og trekkspill, i klassisk Uld-stil. Det at den er så minimalistisk gjør at teksten får skinne slik den absolutt burde.

Hver linje virker gjennomtenkt, og vokalist Onarheim får frem en sårbarhet som gjør vondt i hjertet å høre på.

Fra midten av oktober og frem til desember er trioen på turné rundt i Norge, og til og med et par steder utenlands.

Så om du ikke fikk med deg et sett i sommer, er det fortsatt mulig å se denne flotte trioen og «Håper at du ser meg nå» før året er omme.

Jeg vil i hvert fall sterkt anbefale det!

Mens resten av vennekretsen har fått barn og tilsynelatende stabile liv, ser dette fortsatt ganske «urørte» indierock-bandet tilbake på årevis med bandliv og rock ‘n' roll – med et ikke lenger så nyforelsket blikk.

Verken rockelivet eller A4-livet blir romantisert i «Comedy Gold».

Og uansett hvilken vei man har valgt, kan man omsider bli møtt med en følelse av meningsløshet.

Man kan feste seg gjennom livet eller stifte familie – det spiller i grunnen ingen rolle, slik jeg tolker låta.

Livet er en komedie, en morsom vits, og det er ingen vits i å gjøre annet enn å bestille seg en «dobbel ost med ekstra fries» og kjøre bilen i havet.

Bikelane er ikke et band som later som.

Det merkes på tekstene – de er ærlige, såre og upyntede. Det samme er musikken, og det er dette som gjør bandet til noe av det beste i norsk indierock akkurat nå.

Hvis du noen gang har følt på en slags melankoli for hvordan livet har blitt, vil nok denne låta treffe hjerteroten.

Kan man savne noen man ikke har møtt, eller i det hele tatt vet om eksisterer?

Spør du Marstein og Tobias Rahim, er svaret ja.

Den følelsen klarer de å vekke i meg også, for når jeg hører på låta føler jeg på nostalgi over noe jeg ikke engang har opplevd.

Marstein som ofte rapper om dop, designerklær og kulturell kapital i rapgruppa Undergrunn, viser her en mer sårbar og naken versjon av seg selv.

Tobias Rahim på sin side, er en av Danmarks største artister, med hits som «Stor mand» og «TÆT PÅ» (feat. Delara).

Selv var jeg ikke kjent med ham før nå, og ble positivt overrasket over hans drømmende og sårbare vokal, som traff meg rett i hjertet.

Jeg digger den ærlige og såre teksten, med referanser til endeløse kvelder på byen, sløsing av penger, og jakten på noe ekte.

I tillegg er det forløsende refrenget helt nydelig, og jeg syns det føles både deprimerende og forfriskende på samme tid.

Dette er en perfekt låt å høre på med hodet lent mot vinduet på bussen, mens du lager en musikkvideo i hodet.

Jeg gleder meg i hvert fall til å høre den live 20. november, når Marstein skal spille sin aller største konsert noensinne – i Oslo Spektrum.

Og hvem vet, kanskje Tobias Rahim dukker opp?