Det er skrevet medrivende, poetiske tekster om hvor viktig sommerens fotball-VM har vært for landet vårt. Men også treffende analyser om overdreven intellektualisering av den enkle gleden av en ball som går på riktig side av en stolpe. 

Så hvordan ender det? Ikke bare fotballen, men fotballfølelsen. Er oddsen for at noe av Norge forandres av et tidligere så utenkelig VM-gull, så mye lavere enn at vi faktisk vinner? 

Joda, historien viser at outsiderne Danmark og Hellas vant fotball-EM uten å bli snudd på hodet. Samtidig, fotball-VM – verdens aller største og viktigste idrettsbegivenhet – er noe annet. 

Men hva med alle VM- og OL-gullene i vinteridrett? Sverige vant ikke fram på fotballbanen denne gangen, men de har fortsatt verdens beste fotballjournalist i Erik Niva. Han synes det er oppsiktsvekkende hvordan en nasjon som har vunnet alt på snø, har mytologisert en gruppespill-seier mot Brasil for 28 år siden som sin fremste idrettsbegivenhet. 

For ikke å snakke om alt fokuset på en kvalifiseringskamp mot England. Til et mesterskap vi ikke engang kvalifiserte oss til. Mye tyder derfor på at fotball har en spesielt samlende effekt på nordmenn. Nå har vi kommet lengre enn noen gang. Og kanskje er det ikke slutt. 

Diktaturer bruker mye krefter på å vinne fotballkamper. Hovedgrunnen er åpenbart at de ikke kan hente den samme folkelige legitimiteten fra valg. 

Det verste eksempelet var da Argentina både arrangerte og vant fotball-VM i 1978. Og store menneskemengder feiret i gatene, samtidig som politiske fanger ble torturert like i nærheten. 

Demokratisk-valgte Donald Trump viste sine autoritære trekk ved å presse FIFA for å få omgjort et rødt kort. For å bidra til at USA ville gå enda lengre i turneringen, slik at han kunne sole seg i glansen. Effekten ble det motsatte. 

Det satte treneren, spilleren selv og fansen i en posisjon hvor det å godta handlingen, gjorde at en ble oppfattet som juksere. Om Trump hadde holdt seg unna VM og latt et multietnisk, energisk og underholdende USA spille sitt eget spill, så kunne det vist et annet nasjonalt bilde enn den polariserte politiske versjonen vi ellers ser. 

Men dette er heller ikke forbeholdt Trump blant demokratiske ledere. Omdømmebygging og profilering av land er en del av myndighetenes arbeid. Vi bruker store ressurser på det. 

HAR ENDRET NORGE: Det sier TV 2s USA-kommentator, Eirik Bergesen om årets fotball-VM. Foto: Jan Helge Rambjør / TV 2

Jeg jobbet selv i flere år med norgesprofilering i Utenriksdepartementet. Vi hadde den gangen en egen seksjon dedikert å jobbe systematisk med å undersøke, formidle og påvirke norgesbilder globalt. 

På begynnelsen av 2000-tallet ble det lagd en stor undersøkelse rundt utlendingers oppfatning av Norge. Var de positive, eller negative? Resultatet var ingen av delene. Den fremste følelsen der ute, for landet vi selv føler så mye for, var ingenting. 

De som deltok i undersøkelsen, hadde rett og slett ingen spesiell oppfatning om Norge. Noen hadde knapt hørt om landet. Andre hadde liten kunnskap om nordmenn, eller det vi selv anser som viktige begivenheter i vår historie. Mulig de hadde sett «Skrik», og kanskje også kunne (med feil uttale) gjengi navnet Munch – men ikke visste at han var norsk. 

Usain Bolt kom en gang gjennom ankomsthallen på Gardermoen, for å delta i Bislett Games. Som ofte med utenlandske profiler i slike situasjonener, fikk han stukket en mikrofon foran seg. Med det klassiske spørsmålet: «What do you think about Norway?» Bolt lettet såvidt på øreklokkene og, uten å stoppe, svarte han: «Uh, nothing.» 

For å kunne ha et bilde av Norge, for å kunne dra hit på ferie, handle med norske selskaper, kjøpe norske produktere, må utlendinger i det minste vite hva Norge er. 

Vi har lenge vært best kjent for å være vikinger. Det skumle med det har selvsagt vært at vikingene var noen av verdenshistoriens mest barbariske. På en måte som har gjort at moderne politiske grupperinger, som har ønsket om å framstå som hensynsløse, har adoptert deres symboler. 

Norges Fotballforbund valgte bevisst å plyndre tilbake eiendomsretten til vikingestetikken. Det var et riktig valg. Hjulpet av den kollektive lagfølelsen og den demokratisk bevisste forbundsledelsen er det ingenting som mistenker at vikinghornene på tribunen signaliserer en tilbakekomst av oldtidens brutalitet. 

Det beste eksempelet er kanskje laget vi møter i natt – England. Få nasjoner har så mye av sin nasjonale fortelling knyttet til den ene gangen de vant VM. Sangen «Three Lions» om «30 years of hurt» siden gullet i 1966, har nå smertet i enda 30 år. 

Storbritannia er åpenbart mer enn bare England. Men med tilsvarende utfordringer. Øyriket har hatt seks statsministre på ti år, med den siste gående på oppsigelse. Brexit splittet landet, og ga verken økt nasjonal kontroll eller bedret økonomi. 

I det historiske klassesamfunnet har fotball alltid vært blant de få tingene som forener. Om England vinner VM igjen, så vil det gi befolkningen økt selvfølelse, viktig avkobling og en ny felles plattform. 

Det siste poenget er ofte misforstått. Norge har fått mange nye fotballfans, som elsker samhørigheten i å vinne. Men som gamle fotballfans vet, i fotballen er det mest nederlag. Og det er nettopp det som for alvor gir samhørighet.

Logoen til supportergjengen jeg ser kamper med, Diaspora Bergensis, er en paraply og syv røde dråper. De kunne symbolisert Branns syv cupgull, i stedet viser de til klubbens syv nedrykk. «Ekte lidelse har et navn: Brann», er en vri på klubbens offisielle slagord om lidenskap. 

For hva skjer når Haaland plutselig går av banen uten å score, Nyland igjen blir menneskelig, Ødegaards neste comeback etter en skade virker lengre unna, enda større klubber setter enda flere norske stjerner på benken. 

Når en ny fotball-askeladd gir den nye fotballstorheten Norge en skrell. Vil vi da fortsette å gå, ikke bare med flagg på brystet, men på hele overkroppen. I drakten som kostet to lapper, og kanskje også timer i kø. Vil vi da «hele kampen ut stå på» med roingen vår, kommer vi virkelig til å fortsette og synge med også på det engelske verset av «Alt for Norge»? 

Den viktigste testen for hvor mye fotball har endret landet, er hvor mange som fortsetter å heie, når vi igjen taper. Men det har vi tid til å tenke litt mer på. England’s going home – god kamp!